Nina Karin Monsen • nina.karin.monsen@online.no • © 2009  

Nina Karin Monsen

Statsstipendiat, Fag- og skjønnlitterær forfatter.

NINA KARIN MONSEN

Personalisme:

 

 

FORORD til DET INNERSTE VALGET,

 

SPRÅK - TANKE - MENING

 

UTKOM 2007, Vigmostad og Bjørke

 

 

I denne boken reflekterer jeg over hva som skjer med menneskesynet og menneskets sinn i en tid hvor det hele tiden skjer raske endringer på mange områder uten at den kritiske tanken følger med. Som samtidsfilosof, skriver jeg med samfunnsutviklingen som bakgrunn (se skisse i innledningen). Jeg håper at mange vil være med å reflektere over den plassen vi gir til tankens oppgaver og utfordringer, samt den rollen personen selv har for utviklingen av tenkning, viten, tro og mening.

 

 

Klar tenkning og evnen til å skjelne mellom tankesystemer har lav prestisje. Synet på mennesket som en person, med stabilitet og varighet, samt troen på mer enn den materielle virkelighet har lenge vært under angrep både fra filosofer, forfattere og forskere. Det mest brutale angrepet jeg vet om, er foretatt av en kvinne, Elfriede Jelinek, i boken Pianolærerinnen. Her er alt det sjelelige, åndelig og psykiske skåret vekk, tilbake er kropp, sekreter, instinkter, hat og perversiteter. Hun fikk Nobelprisen 2004 i litteratur.

 

 

Empirismen, et filosofisk system som holder seg strengt til sanseerfaringen som grunnlag for erkjennelse, har dominert både det intellektuelle liv i årtier. 1) Empiristiske og materialistiske dogmer har gjort det vanskelig å forstå psykens betydning, være person og å tenke klart og strukturert. (Kap.1). Forvirringen går dypt og tankefeilene er mange. (Kap.2,3,4). Et flatt og overflatisk menneskesyn er med på å skape psykiske, åndelige, sosiale og politiske problemer. Mange blir holdt fast av en uegentlig og uoverstigelig konflikt mellom individ og kollektiv, eller masse, som er et bedre begrep. Denne kunstige motsetningen hindrer ikke minst forståelsen av personens overordnete verdi. Et menneskesyn er ikke bare en teori, det har store praktiske konsekvenser. Teoriene setter grenser for erfaringen.

 

 

Personens betydning - person og individ må ikke forveksles - er først og fremst utformet i personalismen. 2) Jeg har skrevet om denne filosofien tidligere, bl.a. i Det elskende menneske, person og etikk. 3) Det som er nødvendig blir repetert her. Personen er både en ide, en visjon og en konkret virkelighet, begrepet person er moralens kjerne. Personen kommer først.

 

 

Begrepene person, individ og massemenneske er noen av mine tankeredskaper, de framkaller bilder som er lett gjenkjennelige for de fleste. De illustrerer hvordan valget av tankemønstre avspeiles i ens livsstil, og viser hvordan vi både kan velge mellom dem og skifte raskt. La meg understreke for ordens skyld: Begreper om mennesker er bare begreper, språk og virkelighet er forskjellige dimenssjoner.

 

 

Det elskende menneske ble utgitt i 1987, ble oversatt til svensk i 1989, og har siden kommet i mange opplag her i landet, på flere forlag. I år, 2006, er den også kommet på serbo - kroatisk. Oversettelsen kom i stand da en norsk pedagog og forsker med stor begeistring for boken fortalte om den til en serbisk-kroatisk venninne han ble kjent med i løpet av et forskningsopphold i Kina for noen år siden. Hun kontaktet en forlegger i Beograd. Jeg hørte om planene for snart et år siden, så hørte jeg ikke mer. Plutselig en dag i høst (06)var boken ferdig. Slike historier liker jeg godt, de viser hva personers engasjement betyr.

 

 

I denne boken bruker jeg personalismen til å fortolke vanlig utbredt tenkning, samt de menneskelige realiteter som gir grobunn til utviklingen av det moderne menneskets flyktighet, intellektuelle forvirring og tankebesettelser. Ordvalg, tankefeil, tankesystemer, stemninger og masseidentiteter bekrefter viktigheten av personen og personens realitet. (Kap.8)

 

 

Personalismen er dårlig kjent i Skandinavia. Mangelen på kjennskap gir noen ganger utslag i at venstreradikale tror at personalistiske ideer hører til på høyresiden, og noen ganger at høyresiden tror at ideene kommer fra venstresiden.

 

 

Personalisme er en filosofi som kan brukes som grunnlag for kritikk både av den politiske høyre- og venstreside i tradisjonell utgave. Begge sidene mangler dypere forståelse for personen og det personlige. Liberalistene og de konservative dyrker individet og dets frihet, mens sosialistene dyrker kollektivet, massene og fellesskapet. Personalister forstår personen som kilden til alle verdier, fremhever dialogen, som naturligvis inkluderer konfrontasjonen, og det fellesmenneskelige. Som enhver annen moralfilosofi, humanisme, eksistensialisme og teologi står personalismen over ideologier og partipolitikk.

 

 

Kanskje kan tiden nå være mer moden for personalismen. I vår tid synes høyre- og venstresiden å gli over i hverandre. Nå kan de fleste partier danne regjering sammen. Personalistisk tenkning er idag i vekst i Europa. Avdøde pave Johannes Paul II var personalist. Hans enorme popularitet har gjort at interessen for personalismen er stadig voksende, spesielt i Polen, Italia og Nederland, men også i Latin-Amerika. Paven var dialogens mann. På internett kan interesserte nå finne artikler om personalisme på mange språk.

 

 

Jeg har også lenge anvendt filosofien om massen hos Nobelprisvinneren Elias Canetti (1905-1994), 4) og gjør det også i denne boken med en del fornyelser (Kap.4). Det er trist med tanke på samfunnsutviklingen og debatten at tenkning om masser ikke er bedre kjent blant politikere og samfunnsvitere. Det er massedannelser og masse(u)logikk som dominerer moderne samfunn, og som ofte forårsaker tankefeil og irrasjonalitet. Massen er en flytende, bevegelig, bølgende sinnstilstand, den er et globalt, universelt fenomen. Massen endrer seg raskt, og menneskene med den. Canetti ville interessert seg for de nye massefenomener som ”flash-mobs”, gjenger som samles via sms - meldinger for å demonstrere eller utføre en bestemt handling på et bestemt sted til et bestemt tidspunkt.

 

 

Min interesse for tenkning og filosofi har andre kilder. De viktige er naturlig nok de personlige. Personens betydning for tankens frihet og utfordringer oppdages kanskje først og fremst av dem som ikke tillates å uttrykke seg som person og som straffes for det hvis de gjør det. Som medlem av en dysfunksjonell familie, og to - egget tvilling ble jeg hindret mer enn de fleste i å ytre en egen mening. I følge datidens tenkesett skulle alle tvillinger leve som kopier av hverandre og tenke likt. Det er til dels slik fremdeles for mange. Men personer tenker hverken likt eller forskjellig, de tenker selv. Personen tenker ut fra sin egen virkelighet, ikke fra andres, eller som andre vil. Alle mennesker møter egne utfordringer. (Kap.7)

 

 

Jeg har også erfart problemet med retten til å bli anerkjent som en tenkende person gjennom min eldre psykisk handikappede brors liv. Det er i den personlige virkeligheten vi alle trenger å kunne ytre oss, forstå og bli forstått.

 

 

Jeg opplevde også at jeg som kvinne i mannsfag, (sosialantropologi, logikk og filosofi), ble betraktet som et tanketomt kjønnsobjekt. Et hyggelig innslag i miljøet, skrev en av mine lærere i logikk i Norsk Filosofisk Tidsskrift i 70-årene. 5) Jeg var en like seriøs student som mennene. Filosofene den gangen, så godt som bare menn, mente, tror jeg, virkelig at kvinner ikke kunne tenke. Da jeg gjorde det skarpt i logikk, fikk jeg høre at jeg hadde en mannlig hjerne.

 

 

Filosofistudiet var naturligvis på mange måter fascinerende nok for en som kom fra en familie med ikke-akademisk bakgrunn. Men senere har jeg ofte tenkt med en viss sorg på mangelen på realistisk håpsfilosofi, helbredende og helende tenkning, som en del av pensum. Men de mannlige lærerne hadde andre interesser. De interesserte seg for filosofihistorie, logikk, språkanalyser og semantikk. Det var ingen undervisningstilbud i eksistensialisme, humanisme eller personalisme. Man trakk heller ikke inn personen eller psyken, det tenkende og følende mennesket selv. Teologi og livssyn var ikke-eksisterende. De fem-seks lærerne trakk aldri seg selv inn som personer, men som personer hadde de makt over studiet og studentene. Slik virker det personlige uunngåelig, nettopp derfor skal personen også være tema.

 

 

Som ferdig magister i filosofi ønsket jeg å studere språkets intensjonale dimensjon, de intensjonale setninger, altså setninger som: Jeg ønsker at, håper at, tror at, osv. Mitt mål var å forstå mer av kommunikasjonen og personlige meningsytringer. I den forbindelse studerte jeg den amerikanske empiristen og logikeren Williard van Ormen Quine (1908-2000). Jeg lyttet til hans forelesninger på et seminar i nesten fjorten dager i Uppsala i 1973. Han hadde et krystallklart og elegant språk. Under seminarets gang spurte jeg ham en kveld om han hadde interessert seg for kjærligheten. ”No, No”, svarte han og lo litt forskrekket. ”But yes, you have”, svarte hans kone som også var til stede. Han snakket ofte om kjærlighet om kvelden, fortalte hun meg. Det syntes jeg var godt å høre. Om han ville ha vært enig i at personen, kjærligheten og verdigheten er grunnleggende for forståelse og mening, for språk og kommunikasjon, vet jeg ikke. (Kap.1, 6)

 

 

I følge min erfaring vil mannlige filosofer (de fleste filosofer er menn) stort sett forvanske virkeligheten, mangedoble strukturer, også komplisere reglene for virkelighetsbeskrivelse, kommunikasjon og meningsdannelse. De ser ikke at begreper som kjærlighet er viktige for tenkningen, til tross for at filosofi betyr kjærlighet til visdom og de dype sannheter. Personen er også for mange av dem skjønnlitteratur og/eller psykologi.

 

 

Jeg ble altså etter hvert mer opptatt av språkbrukeren som person og personlighetens struktur, enn av språkets logiske strukturer. Virkelige, levende menneskers intensjoner er høyst varierende, uansett hvordan de ordlegger seg. Mennesker bruker ord slik de selv vil, bevisst eller ubevisst. De tenker det de vil. Eller de tenker ikke, men lar andre tenke for seg. Eller de tenker ut fra det ubevisste, fra følelsene. De kan like gjerne velge å bruke det irrasjonelle, i stedet for det rasjonelle. De kan velge å misbruke begge deler. De behøver ikke interessere seg for å tenke klart og ytre seg presist, om ikke de liker strukturer, men ønsker å leke og ha det morsomt. De kan velge å herske og manipulere, istedenfor å kommunisere og skape dialog. Selv den som har dårlige språkkunnskaper, en meget svak intensjon eller vilje, kan legge hva som helst inn i sine egne ord, også i andres. Det er menneskets frihet og privilegium både å forstå og misforstå enhver annen språkbruker, det kan mishandle ethvert ord og begrep. Man kan rote til tankesystemer, eller ordne dem. Det er menneskets frihet til å la være å tenke og føle. Hvis noen vil mene at det subjektive betyr det objektive, ondt betyr godt, så står vedkommende fritt å snakke og handle som om det faktisk er tilfelle. Men da oppstår ikke bare begrepskaos, men mellommenneskelig kaos. Fellesskapet blir sterkt lidende. De strukturene som da overtar, er farlige for alle.

 

 

For fellesskapet er viljen til kommunikasjon viktigere enn menneskets frihet, også den språklige frihet. Man må følge regler og normer for å samarbeide med andre og skape gode liv. Menneskets valg av forvirrende språkbruk er en uoverkommelig barriere for fellesskapet. Om mennesket rett og slett ikke vil, ønsker eller kan kommunisere, dør fellesskap og samfunn. Men det dør også om språket blir et leketøy, mishandles og tanken ikke får tenke klart, personen ikke får være synlig. Ingen kan tvinge andre til reell dialog, til klarhet og mening. Man kan ikke presse seg selv, heller. Men man kan oppfordre alle sterkt til å skaffe seg kunnskap, velge blant strukturene og tankesystemene, følge spillereglene, anstrenge seg for å ytre seg tydelig og tenke klart, og se betydningen av å lytte til andres synspunkter.

 

 

Språkbrukeren og tenkeren er en virkelig, levende, hel person, med et navn og en historie, ikke en ukjent variabel eller en type. Personen selv er av sentral interesse, uansett tankevalg eller sinnstilstand, uansett alder, klasse, kjønn, rase – hva som helst. Også om mennesket velger bort det personlige, er personen avgjørende. Menneskets egne valg av ord og tanker, setter dets rammer som person. Andres forståelse setter rammer. Det gjør også moter og trender. Men menneskets egne ord, og egen tenkning er dets liv. Også den tause, tenker sitt.

 

 

Personen setter selv rammene for sitt livs mening. (Kap.9) Våre personlige overbevisninger, våre regler for kommunikasjon og samvær, er våre viktigste betingelser. Valget av tankesystem kan blokkere og hindre vesentlige dialoger og livskvalitet.

 

 

Fordi menneskets kjærlighet og verdighet sjelden blir forstått som en realitet i enhver form for erkjennelse og enhver samtale, blir vesentlige problemstillinger oversett. Jeg forsøker stadig å gjøre noe med det. Mest av alt ønsker jeg at kjærlighetens og verdighetens betydning igjen blir allment tankegods. Vi trenger å gjeninnføre tankesystemer som humanisme, personalisme og kristendom i alle relevante akademiske fag. Det er ikke kropps- og massetenkning som har noe å lære oss. (Kap.4,5). De forsyner oss ikke med gode retningslinjer, fruktbare strukturer, men skaper kaos, en spesiell for negativ orden.

 

 

Tenkning er ofte morsomt. Jeg har det ofte morsomt når jeg tenker. Om noen anmeldere eller lesere ler, kan det være fordi jeg har forsøkt å få dem til å le. Filosofer har også humor. Jeg håper at tankegledene skinner igjennom teksten. En viktig intellektuell glede innbefatter gleden over å reflektere over hvordan en selv og andre samtaler og tenker. Gleden oppstår når en forsøker å tenke bedre, formulere seg bedre. En god dialog og levende kommunikasjon er en sentral kilde til glede. Når vi arbeider med de setningene vi sier og de tankene vi faktisk tenker, kan det skje erkjennelsessprang – plutselig ser vi virkeligheten bedre og tydeligere. Den får en bedre form, en annen struktur.

 

 

Både i bøkene Kunsten å tenke (2001), Den gode sirkel (2002) og denne nye boken er jeg inspirert av den type kriseforståelse som demonstreres når flyverter og flyvertinner på hver eneste flytur sier til passasjerene: ”Ta på din egen maske først, før du hjelper andre”. I Norge (og mange andre land som er dominert av sosialistisk venstreradikal offertenkning) går kriseforståelsen gjerne den andre veien: ”Sett masken på de andre, helst så mange som mulig, før du tar på din egen”. Med et slikt tankesystem rammer kriser maksimalt når de først inntreffer, og de mange hjelperne gjør det hele verre. Jo flere kokker, jo mer søl, sa man i gamle dager.

 

 

I personalismen er personen, sett som en egen tankekategori, like viktig som begrepene tid og rom. At personbegrepet ikke har en sentral plass i filosofi og fagdisipliner er etter min oppfatning en avgjørende tankefeil. Det er som å skrive historiebøker uten å bruke årstall.

 

 

Bokens konklusjon er at personlig mening er nødvendig for et klart språk, en klar tanke, et godt liv og et godt fellesskap. Mening er overordnet i forhold til logikk og tanke. Dette er kompliserte og omfattende tema. Mye blir utelatt. Det forekommer sikkert tankefeil.

 

 

Premissene for boken er at menneskets valg av tenkning (og derved følelser) går dypt og stadig kan endres. Mennesker er ensomme som sjømannen alene i sin båt, noen må styre, og styrer man ikke driver båten allikevel videre. Jo mer personen kan styre selv, jo bedre sjanser er det for et bedre liv. Noen garanti har man ikke for noe, men det gjelder også om mennesker lever i passivitet og fatalisme og overlater alt til bølgene eller redningsmannskapet.

 

 

Jeg skriver både om valg av ord, væremåter, om personer, massemennesker og individer. Hver væremåte innebærer valg av sinnstilstander og tankestrukturer. Her er altså valg på valg. Det er ikke alltid jeg minner om det underveis, det kompliserer skrivestilen. Men la meg her klart og tydelig understreke at mitt syn er at alle kan velge, og at alle stadig velger mellom væremåter, sinnstilstander, tankestrukturer, handlinger og ting. Mennesket er ett konstant velgende vesen. Våre valg er mer eller mindre bevisste, dypere eller overflatiske, men ubevisste valg er også valg. Det ubevisste er ikke utenfor den personlige bevissthets rekkevidde. Valgene er gale eller riktige, rasjonelle eller irrasjonelle. De fleste opplever en tilknytning til bestemte typer valg, våre valg har tendens.

 

 

Begrepene person, individ og massemennesket er forholdsvis avgrensede, men fenomenene selv kan være mer utflytende og ha uklare overganger. Det avhenger av den enkelte. Virkeligheten er alltid noe annet enn ord og begreper, men språk er også virkelighet.

 

 

Jeg håper at denne boken i likhet med mine andre bøker skal virke til visdom og bedre livskvalitet. Hele tiden forsøker jeg å ta filosofien i bruk slik den etter min mening skal brukes: Helbrede tanken og kommunikasjonen, samt kaste lys over den enkeltes avgjørende betydning som skaperen av egen mening. Eget livs mening er personens verk.

 

 

Tilslutt vil jeg takke alle dem som deltar i debatter sammen med meg, og ikke minst publikum på egne foredrag. De er omtrent uten unntak alltid usedvanlig hyggelige. Jeg har minst 30 - 40 foredragsreiser i året, og har hatt det i mange år. Heldigvis også en del i Bergen. Når jeg har tid og energi til overs, skriver jeg i media, stort sett om temaer som berører det gjengse menneskesynet – og reaksjonene lærer meg stadig at personalistisk tenkning har mye for seg.

 

 

Bergen, januar 07

 

 

 

Nina Karin Monsen

 

 

 

 

LIVSTRO - LESETYKKER OG ILLUSTRASJONER

 

2005

 

 

I denne boken har jeg samlet en del personalistiske temaer fra mitt forfatterskap, på mange måter kjernen i tenkningen jeg har utviklet i mange år. Her skriver jeg om min Gudstro, slik jeg har erfart den, i mitt eget liv.

 

Tekstene er korte, illustrert av Synneva Heradstveit, en særegen kunstmaler. Hennes akvareller passet perfekt til tekstene som hun hadde lest på forhånd. Jeg brukte bare en halvtime på å finne ut hvilken tekst de hørte til. Dessverre ble omslaget til boken nokså misvisende, og bokstavene altfor små - boken ble et nesten usynlig gode. Men blar/leser man i boken, finner man mye vakkert. Her legger jeg ut de første sidene.

 

 

 

FORORD

 

 

Temaene i denne boken reflekterer min tro på Gud og på mennesket som person, og tro på at livet kan leves med god livskvalitet under de aller fleste forhold. Det ser vi bedre i fattige land enn i rike.

 

Hele mitt liv har jeg lett etter sammenhengen mellom menneskers ord og handlinger. Når man ikke finner denne sammenhengen, blir mennesket bare aksjon og reaksjon, og språket bare et spill. Ofte når vi mennesker snakker om oss selv, er det grunn til undring. Vi trenger Guds nærvær, kjærlighet og moralens lover for å bli opplyste. Jeg kan ikke tenke hvis ikke jeg kan holde fast i Guds, kjærlighetens og moralens betydning. Da stopper viljen til å tenke opp. Tenkningen gir meg heller ikke noe. Uansett hva jeg ellers arbeider med eller opplever, må Gud, kjærligheten og moralen være med, om ikke annet som en bakgrunn.

 

Jeg er ikke medlem av statskirken. Jeg vokste opp i et human-etisk, nærmest ateistisk hjem. Jeg er ikke konfimert, dels pga. mine foreldres syn, men også fordi jeg valgte det selv (trodde jeg). Jeg er heller ikke medlem i andre kristne bevegelser. Jeg har heller ikke lest mye kristen litteratur. Noen ganger har jeg holdt preken i forskjellige kirker, stått på prekestolen, det har vært som å være i en stor, trygg favn. Kirkerommet er alltid ren glede for meg.

 

Jeg skulle ønske at kirkens menn og kvinner ville snakke mer og klarere om Gud, Jesus og Den Hellige ånd, slik at vi alle sammen på en bedre måte kan forstå det kristne mysterium. Gjennom Jesus ble Gud menneske, og igjen Gud, korsfestet og oppstanden, menneskene ble frelst fra synd. Sjelen kan derfor nå sitt mål i himmelen. Livets mening er både enkelt og komplisert, men ikke farlig eller skremmende, slik jeg ser det.

 

I menneskers indre og i det mellommenneskelige rommet finnes en livskraft som hverken begynner eller slutter med oss.

 

 

Bergen april 05

 

 

 

Nina Karin Monsen

 

 

 

 

ORDET

 

 

I begynnelsen var ordet.. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. (Joh.1,1). Og ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. (Joh.1,14). Ordet kan være både Gud og menneske. Når Gud snakker, skapes verden. Når mennesker snakker, skapes også noe, aldri så lite. Ordet er en bevegelse.

 

Å snakke er å begynne på noe, ordet gjør en forskjell. Selv ord ingen svarer på, og ingen hører gjør en forskjell. Barnets første ord i enerom er barnets første skritt inn i en felles menneskelighet. Den sykelig tauses eller langvarig bevisstløses oppvåkning - utsigelsen av ord ingen først forstår - er mirakler. Det sagte er en virkelighet andre kan forholde seg til, det kan deschifferes. Tausheten er en hemmelighet andre ikke kan gjette. Sålenge mennesker tier, står de utenfor fellesskapet, bevarer det triste og vedlikeholder urett.

 

Ordene er handlinger fra et jeg til et du, det er forsøk på å skape et felles vi med plass til minst to. Språket oppsto fordi menneskene ville ha kontakt med hverandre. De interesserte seg for hverandres tanker. Den første som snakket, trodde at den andre kunne svare. Før man kan velge en felles oppgave, må man nå frem til den andre. Da kan man slippe virkeligheten inn på seg, begynne å beskrive den, forandre den og skape nye betingelser.

 

Å kommunisere er å peke på en virkelighet. Hvert ord peker på noe, en ting, et menneske, et landskap, et dyr, - ett eller annet. Om ordet ikke peker rett, blir det store misforståelser, som når et veiskilt er vridd. Om ordet peker på noe utenfor den opplevde virkeligheten, er det det peker på usynlig. Eller det eksisterer bare i noens bevissthet eller fantasi. Men fantasien er ofte en ennå ikke virkeliggjort virkelighet, ordet er en tanke om noe som skal bli.

 

Å snakke med andre er å innlemme dem og seg selv i en felles virkelighet. Det som er felles er det vi snakker om, ser og opplever. Vi har felles at vi snakker med andre personer. Dialogen går mellom personer. Vi lever i andres tanker og ord, de i våre. Jo flinkere vi er til å oppdage hva vi har felles av ønsker, lengsler og mål, jo bedre blir kvaliteten over samværet, såsant alle vil skape det gode.

 

Ordene er broer til tanken, følelsene, verdiene og virkeligheten. Vi er helt avhengige av dem. Ordene er sprengstoff til ny forståelse, byggestener i ny innsikt. Ett viktig ord gjør et hav av forskjell. Å kunne snakke om kjærlighet forandrer et forhold.

 

For Gud er ord og virkelighet ett og det samme. Mennesker må anstrenge seg for å få ord og virkelighet til å stemme overrens. Det kan vi bruke et helt liv på, og aldri helt vite når vi lykkes.

 

 

 

 

HAN SOM SKAPTE

 

 

Mennesket er skapt. Alt som er skapt har en skaper.

 

Gud er mye mer enn det skapte. Gud er ikke menneskets speilbilde, men mennesket er Guds uttrykk. Mennesker lager ting, Gud skaper liv. Gud befinner seg i en uendelig skapende dimensjon. Gud vedlikeholder skapelsesprosessen.

 

Hver dag holder Han oss i live, time for time, inntil vi dør. Vi gjør ikke alt selv. Det er ikke mennesket som sikrer livsprosessene. Leger kan hjelpe noen å leve lenger enn lengst, bare hvis Gud er med. Mange har lange, gode liv. De fleste i vår del av verden har det. Også i andre deler av verden er det fremskritt. For langsomt, synes kanskje noen. Det blir allikevel flere og flere mennesker på jorden. Gud skapte en jord for menneskene, ikke en himmel. Menneskene skal være med på å forme livet på jorden. Himmelen kommer senere.

 

Skaperen har den store hånden som holder den lille. Den lille kan slippe fordi det kan være mer spennende å gå alene. Men den store hånden er i nærheten hele tiden. Gud følger med, han våker og ser.

 

Skaperen er som Himmelhunden: «Slik flyktet jeg fra disse sterke føtter/ som stadig fulgte etter... Men i langsom søken og uforstyrret gange/ er lyden av føttene/ som et mektig kall,... Dette fottrinn stanser hos meg;» 1)

 

Skaperen vil være som den trofaste som alltid er der, hunden som kysser ved ethvert møte, halen som logrer hele kroppen, vennen som begeistret og entusiastisk gleder seg ved ethvert gjensyn. Skaperen er som hunden som redder liv. Eller mennesket er som hunden som elsker sin herre.

 

Gud er som faren til sønnen som hadde fått sin arv, reist sin vei, brukte opp alt han eide, og ble nødlidende. (Luk. 15. 11-32). Da reiste han hjem til faren og erkjente sin synd, han var ikke lenger verdig å kalles sønn, men ba om å få være farens tjener. I sin store glede ville faren lage fest, han slaktet gjøkalven. Han hadde ikke sluttet å elske sønnen som var borte. Hans sønn hjemme ergret seg, han hadde arbeidet flittig for faren, uten at gjøkalven ble slaktet.

 

Men skulle ikke skaperen til det skapte glede seg over gjensynet med den han trodde var mistet og tapt, med den skapte som kom tilbake? Er ikke et slikt gjensyn verdt en fest? Skapningen som vender tilbake, er et mirakel for skaperen.

 

Mennesket har ikke alltid denne evnen til uselvvisk å glede seg over at et annet menneske, skapt likeverdig med det selv, vender tilbake. Det Gud kan, kan ikke alltid mennesket.

 

Skaperen er som skyggen en varm sommerdag, han er den svale vinden for den overopphetede, som fønvinden en iskald vårdag, den kalde drikken til den tørste, han er brødet til den sultne, han er teppet til den som fryser. Han er rettferdigheten som ordner opp i urett. Han er hjelpen til enhver syk og forkommen stakker.

 

Gud er skapende livsnærvær. Hjalmar Gullberg sier i diktet: Förklädd Gud. 2) : «Kring höstlig vaktelds bränder/ församlar han frysande får/ och sköter med kloka händer/de djur som har sår. ... Han spelar för djuren/ som fölger hans takt, för solen, för skuren/ i nypllöjd trakt, där döden förlorar sin makt.»

 

 

 

 

GUDS KJÆRLIGE BERØRING

 

 

I Michelangelos maleri i taket i det Sixtinske Kapell i Vatikanet i Roma strekker Gud sin hånd ut mot Adam, mot mennesket, og Adam, mennesket, strekker sin hånd henimot Gud. Gud og mennesket strekker seg begge, Gud mest, og når hverandre akkurat, fingertuppene berører hverandre såvidt det er.

 

For å oppleve Guds kjærlige berøring er det nok med en fingertupp. Men møtet mellom Gud og mennesket er basert på begges vilje til å møte den andre, begges streven, begges anstrengelse og konsentrasjon om å nå et mål.

 

Gud kan berøre mennesket når mennesket vil berøre og berøres av Gud, når mennesket tror på Gud eller troen sprenger seg igjennom. Gud tror på mennesket, sin egen skapning. Vi berøres når hjertet beveger seg, når hodet klarner og vi blir mer våken. Vi kan berøres av Gud gjennom ytre erfaringer, eller innefra, i oss selv og fra mellomrommet mellom oss og dem vi er glade i. Guds berøring gir fred, uendelig ro, gleden strømmer.

 

Jeg tror at vi berøres lettere av Gud i naturen enn i byene, lettere i kirken enn på diskoteket, lettere i edru tilstand, enn i påvirket, lettere i kunsten enn i media. I naturens stillhet hører vi tydeligere Guds stemme, stor kunst har varighet, media er flyktig, byer er fylt med avsporende støy. Men overalt finnes oaser for Guds nærvær. Gud kan gjøre alle mellomrom til en oase. I den dype og personlige samtalen, i det åndelige fellesskap hver og en kan skape, deltar alltid Gud.

 

Gud er en bestemt helhetlig virkelighet, en kosmisk person som velger å være tilstede i øyeblikk, i drømmer og i møter, overalt. Intet er umulig for Gud. Gud beveger seg med letthet, kanskje er Han tilstede hele tiden, men vi ser Ham ikke. Det er hva allestedsnærværende betyr for meg; Gud er ikke alle steder på engang, men alle steder kan bli Guds sted. Hvis Gud velger det. Gud er aktivt nærvær, ikke et kirkelig tilbud. Han er ikke en gave fra mennesker til mennesker. Han kommer av seg selv. Noen ganger kommer han ikke, slik mennesker ser det. Gud kan se det annerledes.

 

Gud er der når mennesker strekker hendene ut etter hverandre. Når menneskene erkjenner at de ikke er allmektige, ikke har oversikt, innsikt eller kontroll, hverken med seg selv eller sitt indre, med andre eller virkeligheten, strekker de seg etter de som er nærmest. Ofte er det dem de er glade i og føler seg trygg sammen med. De som strekker seg er bevisst sin sårbarhet, sitt nærvær og sin søken. I stor nød strekker de fleste seg etter Gud.

 

Gud blir det mellommenneskelige, det personlige, det allmennmenneskelige. Gud er vårt fellesskap, - der hvor det eksisterer virkelig fellesskap mellom to mennesker, der eksisterer også Gud. Gud er det åpne og inkluderende forhold. Bak alt vi sier og gjør eksisterer det en hemmelig, pågående samtale mellom oss og Gud.

 

Guds nærvær blir vårt mellomværende, vår virkelighet. Mennesker har ikke hver sin virkelighet, selvom det kan se slik ut. Vi deler en virkelighet som vi ser fra forskjellige vinkler og under forskjellige belysninger. Det er den samme virkeligheten vi tilslutt ser, når vi endelig har fått oversikt. Guds mening er vår felles virkelighet.

 

Når Gud skal virke på jorden trenger han hjelp. Gud trenger sterke, rike, vel ansette menneskers hjelp til å gi næring og støtte til de minste, hjelp til å fjerne urett, forfølgelse og vold. Hjelp til å fjerne løgn, intriger, og til å ta makten fra dem som ødelegger andres livskvalitet med sin grådighet, hovmodighet, misunnelse, gjerrighet, psykiske og fysiske vold.

 

På jorden kan Gud være i den nyfødte, mektig i kraft av sitt strålende, men hjelpeløse nærvær, han kan være i barnet som gjennomskuer dobbeltmoralen og som derfor ikke elskes, i sannhetssigersken og i den som skaper rettferdighet. Han er også i det moralske, uselvviske og gode mennesket som vil det gode, ser Guds rike, men som forfølges og går under.

 

Gud er et forhold mellom den sterke og den svake, hjelperen og den hjelpetrengende. Hjelperen er også hjelpetrengende, den hjelpetrengende kan også hjelpe. Virkelig hjelp er et felles løft. Forskjellige kan hjelpe forskjellig.

 

Vi kan finne plass for Gud uten at Han er der eller kommer. Vi kan kalle på Ham, slik Han kaller på oss. Men Skaperen og den skapte er allikevel vesensforskjellig. I bønnen blir vi seende for de krav som Gud og kjærligheten stiller til oss.

 

 

 

GUD, FAR, SØNN OG ÅND

 

 

Mange forestiller seg Gud som en streng, dømmende, fjern far; en som i likhet med jordiske, gammeldagse fedre skal holde kustus på barna og bruke riset, en som har rett til å kreve store ofre og total hengivelse. Moderne teologer kan visst heller tenke seg at Gud var kvinne og mor. Da blir han visst snillere, og lettere å tilbe.

 

For meg er Gud ingen forstørret jordisk farsfigur, ingen himmelsk, krevende og barnslig straffende far, en despotisk dommer. Om han var det, ville han ikke være livgiver, helbreder og frelser. Hans berøring ville ikke være kjærlig, den ville være uten helbredelse.

 

Gud er treenig. Først en skaperfar som beskytter menneskene, sine barn og verner om deres liv, et fravær, slik solen og månen har jorden i sin varetekt, velsigner den og styrer den. Gud holder verden, meningen og livet, det hele, sammen. Han holder alt i sine hender på avstand. Han er altets samlede visdom. Gud gir menneskene muligheter og makt til å livberge seg selv og sine. Gud er en kosmisk allmakt, mens menneskene hersker over jorden. De fikk den i gave fra Gud. Gud holder rundt menneskene til evig tid.

 

Dernest er Gud Jesus, Guds sønn, menneskenes frelser. Gud er også et nyfødt barn, elsket av sin mor Jomfru Maria, en opprørsk ungdom, et korsfestet menneske. Gjennom Jesus korsfestelse, lidelse død og oppstandelse har menneskene fått evig liv, sjelen er frelst fra fortapelse.

 

Jesus som menneske, er sterkt nærvær, en levende, engasjert person, en som hele tiden skiller det onde fra det gode, - og utretter mirakler. Han vekker Lazarus opp fra de døde, helbreder de spedalske. Han gjør vann til vin. Han virker på mange plan. Sønnen arbeider for og sammen med faren.

 

Gud er også den Hellige Ånd. Han har oversikt over menneskehetens fiender. Han ser de farer og kriser som kan hjemsøke hans skapninger. Gud kan tenke fremover. Han gjør menneskene bevisst det onde. Den Hellige ånd er i perioder sterkt tilstede, han taler i tunger, men alle forstår hva han mener. Den Hellige Ånd er de store sammenhenger, det store mønsteret som langsomt fremkalles, og som menneskene bare kan ane. Den Hellige Ånd, som all ånd, er fruktbar, sæd, mening, ord og liv.

 

 

 

GUD SOM MOR, EN UMULIGHET?

 

 

Burde så Gud heller vært en kvinne, en mor? Også Gud som kvinne, vil bli fravær, Gud vil bli enda mer innestengt i himmelen. Gud som kvinne kan ikke dele menneskenes kår. Jesus ville ikke blitt født. Jomfru Maria kunne ikke vært mann.

 

Men kunne vi ikke byttet om på alt? Kunne ikke både Gud, Jesus og den Hellige Ånd vært moderlig kjærlighet, kvinnelighet, kvinnekropp, livmor, egg, - og Josef faren? Kunne bildet av Jomfru Maria med Jesus på fanget, vært byttet ut med bildet av Josef med en datter på fanget? Med en stemor i bakgrunnen?

 

I bildet av kvinnen og barnet, kan man ane farens virksomhet. Kvinne og barn har faren i bakgrunnen der et sted. Kan man ane morens virksomhet, av å betrakte bildet av far og datter? Trengs moren i bakgrunnen, som et usynlig fravær?

 

Vi kan teoretisk sett velge mellom en treenig himmelsk far, og en jordisk sønn med en jordisk mor og en jordisk stefar, og en treenig himmelsk mor, med en jordisk datter og en jordisk far og stemor. Disse to konstellasjonene peker på særdeles forskjellige verdener, riker og religioner. Tro er også logikk.

 

Et menneske - en jordisk mann- som kan besvangre en kvinnelig gud-mor i himmelen er langt mer uforståelig enn en himmelsk Gud-far som kan besvange en jordisk kvinne. Bare hvis Gud og mennesker kan tenkes som hermafroditter og androgyne, er kjønn likegyldig. Men da forsvinner hele spenningen omkring det faderlige og det moderlige, det kvinnelige og det mannlige, det gudommelige og det menneskelige, mellom nærvær og avstand, sentrum og periferi. Avstand og fjernhet er ikke i seg selv av det onde. Nærhet ikke i seg selv det gode. Kvinnen er ikke et moralsk bedre menneske enn mannen. Men hun kan også snakke om Gud og tale Guds ord, hun er mannens likeverdige.

 

Kristendommen er religionen som står og dirrer i vår bevissthet, den gjennomborer oss. Gud, sønn og den Hellige Ånd er en bevegelse fra himmel til jord og tilbake igjen, en evig omfavnelse. Da menneskene ønsket å se Jesus dø, forkastet de også Gud. Gud forkastet ikke dem. Den Hellige Ånd ble hos oss, holder oss fast.: «...slik alltid holder og blir holdt av noe annet enn det selv...» 3)

 

 

 

JESUS RIKE OG MENNESKETS VEI

 

 

Jesus kommer fra Guds rike, det er ikke av denne verden. Hans rike er sannheten. Hver den som er av sannheten, hører hans røst. (Joh.18.36-37)

 

I menneskenes øyne finnes mange sannheter. De kan ustanselig endres. Det som er sant i dag, er løgn i morgen. Å vinne er å bestemme hva som er sant. Det finnes mange verdener, makt og avmakt, revolusjoner og omveltninger. Mange forsvarer løgnen, kaller den for hvit, og de tror at livet leves best med løgnen som veileder og retningsviser. Med løgnen vinner man lettere andres gunst, oppnår fordeler og får tildelt goder av mange slag. Man blir den sterkeste.

 

Den jordiske verden består av små og store menneskers halve løgner, usannheter, misforståelser, vrangforestillinger, evige stridigheter, maktkamper, kjærlighetserfaringer, ting og status. Denne verden er mangfoldig og overveldende, det er ofte kaos.

 

Jesus rike er sannheten. Først sannheten om Guds kjærlighet til menneskene, sannheten om det godes betydning i verden. Han snakker fra en verden som omringer, omkranser menneskets verden. I Guds rike finnes det ikke-jordiske, det som ikke er bundet til materiens mange former, men som allikevel er like virkelig som kjærligheten. Menneskenes kjærlighet er som menneskenes sannhet, - den flyter, begynner, opphører, er på og av, den er flyktig og forgjengelig. Menneskenes veier er fulle av snublestener.

 

Jesus sannhet står ikke i noen bok, er ingen fasit, Jesus er selv veien, sannheten og livet. (Joh.14,6) Sannheten finnes i det levde liv, sannheten er levende, den er stadig søken, stadig oppmerksomhet, årvåkenhet, vilje og streben, den vil aldri å slutte å forstå, uttrykke seg og velge.

 

Jesus ser helheten der hvor mennesket ser detaljen, ser altet, der hvor mennesket ser intetheten. Jesus ser skogen og treet, havet og dråpen, livet og ikke den enkeltes fødsel, døden og den enkelte døende. Mangfoldet i Guds rike kan vi bare ane. Hans sannhet må vi erfare. Jesus er den som vet.

 

I menneskets indre vesen møtes de to riker. Vårt indre er todelt, det dypeste er ikke kjent. Der innerst møtes barnet og den voksne, kvinne og mann, jøde og greker, menneske og Gud. Like dårlig som mennesket kjenner Gud, kjenner det seg selv.

 

 

 

BEVEGELSE

 

 

Gud er den første bevegelse, det første ordet og den første handling. Etter det finnes det mange bevegelser. Den som virkelig beveger oss er den som startet livet, og sekund for sekund fortsetter det. Livet er en eneste stor bevegelse, en bølge, en strøm som kommer fra en kilde vi ikke kan kjenne før vi er vendt tilbake.

 

Liv er bevegelse, bevegelse er liv. Menneskemasser har besnærende mye liv. Når mennesker fester, sørger, lager revolusjoner, kriger, elsker, beveger livet seg. Noen ganger blir massene som lemen som styrter seg utenfor kanten, bevegelsen er ikke lenger til å stoppe. Livet dør, og gjenoppstår.

 

Kjærligheten er verdens største beveger. Den flytter mennesker fra kontinenter, den skaper nye hjem overalt, den skaper nye mennesker, den utfører arbeid, den påtar seg slit, den venter tålmodig, den holder ut. Kjærligheten beveger seg mot et strålende mål av godhet.

 

Hatet er nesten like bevegende, dets kriger og hevnaksjoner forandrer og ødelegger. Men hatet beveger seg mot et forferdelig mål av ondskap. Hatet er dypest sett ubevegelighet. Den ubevegelige er den som avslutter liv, hindrer liv, og stopper alle prosesser. I den store sammenhengen er hatet noe veldig smått.

 

Likegyldigheten er korken som stopper all bevegelse. Den vokser villt i systemer, byråkratier, myndigheter, media - holder oss alle fastlåst, stivnet, bundet sammen av ensomhet i et fengsel vi alle lengter ut av. Heller ikke likegyldigheten vinner.

 

Den som beveger seg blir naturlig eldre, åpner seg opp, eksisterer i aktivitet, ikke i passivitet, i det målrettede og ikke det målløse, i det ordnende, ikke i kaos, - det bevegelige er fullt av liv, det er livet selv. Den som beveger seg, søker henimot Gud.

 

 

 

SENTRUM OG PERIFERI

 

 

Alt mennesker ser på har et sentrum og en periferi. Alt har plass her eller mellom dem. Bilder kan ikke sees uten sentrum og periferi. Sentrum og periferi har den samme tyngde, den samme vekt, hører sammen og henger sammen. Endres det ene, endres det andre. Sentrum og periferi lager hele tiden seg selv uten hjelp fra noen. Kreftene melom sentrum og periferi holder begge fast.

 

I menneskets bilde av verden er det selv sentrum. Gud er i beste fall periferien. Mennesket ser bare seg selv. I sentrum for alt interesserer det seg mest for konkrete detaljer. Det blir full av rastløshet. Blikket farer fra detalj til detalj, eller henger seg opp og frustrasjoner oppstår. I menneskets verden er det fullt av forandringer, den blir stadig ugjenkjennelig. Når mennesket ser mot det som er bakenfor kan det ane Gud.

 

Hviler mennesker blikket på det abstrakte, får mange ro. Ser vi mot horisonten finner vi fred. I periferien av kaos finner vi hjelp. I det abstrakte kan vi se alt på en gang. Men vår tid er blind for helheter.

 

I Guds bilde av verden er hele skapningen sentrum og periferi, mennesket har sin naturlig plass der. Gud finnes i alt det skapte. Gud ser alt, også seg selv. Gud er selv både sentrum og periferi, det synlige og det usynlige, det konkrete og det abstrakte, skaperkraften og skapningen.

 

 

 

 

NINA KARIN MONSEN:

 

DEN GODE SIRKEL, KJÆRLIGHET OG HELSE, 2002

 

 

 

FORORD

 

 

Mennesker jeg har kjent godt som har hatt god helse, - selvom de har hatt sykdommer og plager, har også vært kjærlige mennesker, glad i livet, i samvær og kommunikasjon. Det kan være en tilfeldighet, men jeg tror at sammenhengen mellom helse og kjærlighet er helt avgjørende. Det er hva denne boken handler om.

 

Mine venner og venninner med god helse, er mennesker som har levd skikkelige liv, de er også arbeidsomme, saklige, forpliktete, tolerante, interesserte i å lære og utvikle seg livet igjennom. De har mer eller mindre ubevisst fulgt det Florence Nightingale i Notater om sykepleie kalte for kroppens og menneskesinnets lover. En venninne var helt spesiell. Hun kjøpte sitt siste leksikon da hun var kommet på pleiehjem, 94 år (kap.5), Caplex måtte hun ha.

 

Hvis min antagelse er riktig er spørsmål om god helse, ikke først og fremst et politisk anliggende, men en indre tilknytning som enhver må foreta selv. Forbindelsen til kjærligheten kan ikke andre kan trekke for en. I likhet med enhver livsopplevelse eller lisvsyn må det komme innenifra.

 

Menneskers helse er selvfølgelig også knyttet til omstendigheter. Når en har brukket en arm, eller blitt skadet i en ulykke, angrepet av et virus eller har alvorlig immunsvikt, kan sykdomsutviklingen ikke styres av viljen, bedret innsikt, mer kjærlighet eller fjernes av lykken. Men skader og sykdommer har ingen selvfølgelig sammenheng hverken med helse eller det gode liv. Mange mennesker beholder et godt humør under harde kår. Det gode humør er rett og slett en spesiell tenkemåte, som inkluderer forståelse av håp (kap.9).

 

Selvom jeg ser en nær sammenheng mellom god helse og psykisk tilstand tror jeg ikke at sykdommer og plager i all hovedsak har psykiske årsaker. Det som kan behandles fysisk bør undersøkes. Jeg led i flere år under en problematisk mage. Legen mente det var stress, han snakket poetisk om «sørgende slimtotter», og ga meg nervepiller som skulle virke direkte på magen. Etter flere år ble magen røntgenfotografert. Det viste seg at det satt en stor svulst mellom magesekken og tolvfinger- tarmen. «Ikke rart at hun hadde problemer, hva var det forresten hun feilte», sa bistående lege da jeg ble operert med lasergastroscopi av en annen lege som var trollmann. Svulsten var godartet, jeg har et fint bilde av den.

 

Jeg tror ikke at spørsmål om livskvalitet og god helse dreier seg om ernæringsvitenskap, samfunnsvitenskap, legevitenskap eller annen vitenskap. Vitenskapen kan bare være forebyggende og rådgivende når det gjelder detaljer. Personen er byggmesteren i sitt eget liv. Spørsmålet hører til i filosofi og humanistisk tenkning. Det har direkte sammenheng med vårt syn på mennesket, dets natur, vesen eller mål.

 

Spørsmålet om god helse eksisterer altså i kjærlighetens dimensjon. Det tilhører en dimensjon hvor menneskets forståelse av kjærlighetens betydning er avgjørende (kap.7). Hovedspørsmålet i våre liv er ikke hva noe koster. Spørsmålet er hva det gode er, hva kjærligheten krever, når eget liv blir sett og tenkt som en helhet, i en større sammenheng. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med smerte og lidelse.

 

Moral kan defineres som kjærlighet, det er evnen og viljen til å kunne si «bør» til seg selv for å kunne forbedre andres livskvalitet, og derved sin egen. Som i Æsops fabler er det en moral i alle historier: et regelgivende aspekt som en kan akseptere eller forkaste. Kjærlighet, moral og gode manerer er livskvalitetens redskap; de er bedre enn en ergometersykkel og all verdens slankedietter.

 

Jeg har ingen interesse av å rette en anklagende pekefinger mot noen. Jeg ønsker derimot å formidle at hvert eneste menneske har en vis indre pekefinger. Det er også en sentral erkjennelse i østens filosofi. Det finnes mye visdom i eget hode som både en selv og andre ville hatt stor glede av. Men i Norge er det mange som ikke ser forskjell på moral og moralisme. Selv det å tenke fornuftig på egenhånd, og ikke bli utagerende og destruktiv, blir av noen oppfattet som moralisme. Det kjærlige, kloke og det vise er ikke verdsatt.

 

Med dette utgangspunkte er jeg spesielt interessert i tanker som den lidende - pasienten (den som lider) - kan bruke til å minske sin lidelse. Mange teorier om livskvalitet, helse og det gode liv er utformet med tanke på forskernes eller sosial- og helsearbeidernes ønsker og behov, for mennesker som vil forstå sosiale mønstre, og som har en jobb å gjøre. Ofte synes teoriene å ha oppstått ut fra et forvanskningsbehov, man vil gjøre det enkle komplisert. Men lidende trenger enkle tanker. Den lidende tenker selv enkelt. Når mennesker bukker under for en eller annen form for sårbarhet tenker de ofte enkelt, nyanser forsvinner og standpunktene blir enten for eller imot. I matematikk, logikk og kunst blir det enkle ofte sett som det geniale. Jeg tror det samme gjelder for tanker om helse og livskvalitet. At lidelse forsvinner eller dempes, avhenger i høy grad av at den lidende tar sine egne helende krefter i bruk. Disse kreftene kommer fra egen kjærlighetsevne.

 

Tanker som den lidende selv kan bruke, er moralsk viktigere enn tanker som de som står utenfor lidelsen, kan ha nytte av. Tanker som gir velferdsstaten mer makt over de som lider, kan være moralsk forkastelige. Språket, terminologien, kan være et redskap for forskeren, sosial- og helsearbeideren og byråkraten, men et fengsel for den syke, svake og den lidende. Diagnoser kan for eksempel både være av det gode og det onde. Diagnoser som påfører mer smerte, forverrer maktbalansen mellom den lidende og vedkommendes omgivelser. Jeg ønsker å utvikle tanker som kan nå den som lider, og gi videre tanker som kan inspirere til kjærlighet og håp. Betydningen av at håpstenkningen kontinuerlig formidles i det offentlige rom kan ikke overdrives.

 

Uansett forsøker jeg å uttrykke meg så klart jeg kan. Temaene er vanskelige nok i seg selv. Jeg vil heller være klar og tydelig, og ta feil, enn å være uklar og utydelig, og ha rett. Å tenke er å mene noe, og stå for noe. Uklarhet avslører ofte ikke bare språklig meningsløsheter, men like gjerne mangel på standpunkter og verdier hos avsenderen.

 

Noe av det underligste i vår tid er at det kan virke som om mange mener at den enkeltes godhet og barmhjertighet er unødvendig, at det er en vare som produseres av velferds- systemet. Det ser også ut som om mange mener at de hjelpe- trengende selv ikke har bruk for å utvikle egen kjærlighetsevne og ikke trenger den energien som kjærligheten gir ethvert menneske, sykt eller friskt.

 

Mitt mål i denne boken er utelukkende å fremme den enkeltes selvforståelse og selvstendige tenkning, virke til frihet fra fortidens mønstre, massens og følelsenes tyrrani og primitiv, irrasjonell tenkning, og til en bedre forståelse av kjærlighetens kraft.

 

Jeg har intet ønske om å privatisere velferdsstaten, som noen har påstått etter at boken Velferd uten ansikt, en filosofisk analyse av velferdsstaten, kom i 1998. Man liker å tenke i båser i Norge. Hvis noen kritiserer noe/noen, så tror man derfor at de er for det motsatte standpunkt.

 

Tvertom føler jeg en viss avsky ved tanken på at man kan tjene seg rik på andres ulykke og sykdom, men også avsky ved tanken på at staten har monopolisert og økt smerten, og jeg misliker sterkt at lidelse er et redskap i det politiske spillet. Jeg avskyr også den rolle penger er kommet til å spille i alle menneskelige forhold, både når det uttrykkes grådighet, gjerrighet og misunnelse. Jeg avskyr dessuten alle de negative og depresserende bilder som formidles via media. Jeg bruker stadig mindre tid på media. Men jeg har heller ingen tro på eliter, jo mer jeg ser til dem, jo verre tror jeg det er. Det stedet hvor tankens frihet skulle være størst, universitetet, tror jeg det er minst.

 

Men jeg er evig betatt av forestillingen om mennesket som person, som en verdig og kjærlig, virkende kraft. Uten det begrepet kan jeg knappt tenke og føle. Uten min kjærlighet til ideen om mennesket som person, så kunne jeg bare såvidt eksistere. Jeg tror på personen, og jeg kjenner mange, mange personer som nettopp virker som personer, utøver sitt kjærlige og gode skjønn i privatliv og arbeidsliv.

 

Som forfatter gjennom mange år innenfor eksistensialist- isk, humanistisk, personalistisk filosofi, moralfilosofi og etikk, føler jeg meg noen ganger som en dissident i den norske kultur. Man tror ikke lenger på mennesket som person. Man tror på mennesket som et flagrende øyeblikk, uten karakter, vilje eller verdighet, men med mange rettigheter.

 

Men at ord om moralsk ansvar og godhet, noen ganger fremkaller ondsinn er trist. Det sier endel om hvem som dominerer samfunnsdebatten her i landet: Grupper som har økonomiske og politiske interesser i å monopolisere og profittere på andres nød. De ønsker å bevare frykten og ikke la det bli allmenn kunnskap at frykten er vår fiende, til og med vår hovedfiende. Det er ikke sykdommer, problemer, smerte, lidelse eller døden som er hovedfienden, det er frykten selv, skriver legen Eric J.Cassell, i boken «The healer’s art» (1976). Det tror jeg at han har rett i.

 

Om mennesker kan glemme sin frykt, selv forbedre sin helse og livskvalitet, får vi selvsagt langt mindre bruk for den mektige velferdsstaten, politikerne og helse-og sosial etaten. Venteværelsene på fredagene hos legen behøver ikke fylles av gamle som trenger en prat før helgen. Staten mister makt når enkeltindivider blir kjærlige og kloke nok til å ta ansvar for egne liv. Livskvalitet for så godt som alle, betyr radikale endringer i det norske samfunn. Bedre levde liv av det store flertallet ville medføre stor arbeidsledighet i helsesektoren, stor mangel på boliger, men mange villige hender og mye godhet.

 

Jeg har berørt noen av temaene i denne boken tidligere, spesielt i bøkene Det elskende menneske, person og etikk, Det kjempende menneske, maktens etikk, nye utgaver år 2000 Fagbokforlaget, og i boken Under godhetens synsvinkel, livsfilosofiske essays, 1993. I Velferd uten ansikt, en filosofisk analyse av velferdsstaten, ny utg. Fagbokforlaget 2000, trakk jeg linjen til velferdssystemet. Jeg henviser til aktuelle kapitler når det er relevant. Bøkene mine (også den skjønnlitterære delen av forfatterskapet) bygger alle sammen på en personalistisk filosofi, på tanken om og troen på at det personlige er kilden til alle verdier og selv er den høyeste verdi. Personen er mennesket forstått som iboende verdig og kjærlig, altså ikke det samme som individet. De ovenfornevnte bøkene er pensum på mange høgskoler, og jeg har stadig kurs eller forelesninger om temaene jeg tar opp i bøkene.

 

Underveis er det jeg har skrevet i all hovedsak blitt tatt svært godt imot. Men dann og wann blir jeg sett på som høyrevridd (det kan jo være ment som et kompliment). Jeg tror at det skyldes den konsekvente moralske og moralfilosofiske dimensjonen i det jeg skriver. Det er ikke vanlig på venstre- siden å appellere til den enkeltes egen forståelse av godhet, kjærlighet og personlig ansvar. Da må en som gjør det tilhøre den motsatte politiske leir, tror man.

 

Jeg er lite interessert i politikk, først og fremst på grunn av det politiske språkets massive mangel på klarhet. Jeg ser selvfølgelig at tanken om det personlige ansvar kan utfordre de fleste. Når det kastes lys over eget liv, kan noen og enhver bli nedstemt. Det kreves mot til å tenke om problemer, kriser, katastrofer og det «onde»,- det kreves mot til å styre egne følelser og trøste andre. Det kreves mot til å velge en ny vei enn tidligere generasjoner og gå på tvers av egen oppdragelse - foreldre og eget miljø, og det politisk korrekte. Men uten dette motet skjer det ingen endring i eget liv, og uten appell til endring blir det lite oppmuntring å hente for de som trenger det.

 

Jeg er ikke medlem av noe parti, har bare vært det en gang, i SV en kort periode i 70-årene. Jeg deltok den gangen også i kvinnebevegelsen. Jeg er ikke tilsluttet noe kirkesam- funn, meldte meg ut av statskirken da jeg var 19 år. Jeg var en kort periode medlem av humanetisk forbund. Kanskje melder jeg meg inn igjen i Kirken når forholdene der blir klarere. En kort periode 1997- 2000 ledet jeg en anti-fundamentalistisk forening med liten oppslutning.

 

Denne nye boken passer ikke for de som ikke vil vite av smerte, hverken egen eller andres, de som ikke er villig til en egeninnsats, og de som ikke synes smerte og lidelse gjør noe.

 

Men den passer for alle som er interessert i kulturkritikk og mennesket. Når vi ikke ser det subjektive valget og den levende kjærlighetsdimensjonens betydning for helsen, skyldes det mange faktorer det ihvertfall er spennende å forsøke å forstå.

 

Denne boken er delvis støttet av Forskningsrådets etikk- program Verdinettet 2000- 2001, under følgende temaområde: «Livskvalitet, helse og mestring», og under punktet om formidling. Det er en bok innenfor generell litteratur, nærmere bestemt moralfilosofi, samt praktisk filosofi, i likhet med min forrige bok Kunsten å studere, en filosofisk metode til et bedre liv. (2001) Den kom i nytt opplag etter noen måneder.

 

Tilslutt for å spare meg selv for unødvendig kjeft: Jeg tar ikke lett på spørsmål om sykdom. Denne bokens innhold skyldes ikke at jeg aldri har vært syk. Jeg har bl.a. kronisk revmatisme som gjør meg konstant trett, og som i perioder medfører sterke smerter. Jeg er også oppvokst i en familie preget av store psykiske problemer. Jeg har erfart hva egen tenkning og evne til kjærlighet betyr for det å ha et godt liv.

 

Mitt grunnsyn er enkelt: Sålenge vi lever, bør vi som personer, utrettelig forsøke å skape livskvalitet, god helse og et moralsk godt liv, for våre nærmeste, oss selv og for verden rundt oss. Personlig visdom er menneskelivets mål. En av de beste måtene å bli vis på, er å rydde i egne tanker om helse, sykdom, liv, død, kjærlighet og det gode liv.

 

 

 

Oslo juni 02

 

 

Nina Karin Monsen

 

 

 

 

 

 

 

 

INNHOLDSFORTEGNELSE:

 

FORORD

 

INNLEDNING: Hva er det med helsen? Verdens fullkomne helse. I beste mening. Kunnskap som nytter

 

KAPITEL 1. STATUS QUO 1. Hvordan har du det? 2. Liker vi dårlig helse best? 3. En situasjonsrapport 4. Moderne helsebevegelser 5. Det begrensede eller ubegrensede gode, eller begge deler? 6. Overernæring og overflod 7. Fanget i ubevegeligheten

 

KAPITEL 2. SPRÅK OG HELSE. 1. Sykdom; en krigsmaskin? 2. Noen begrepsgrenser

 

KAPITEL 3. HELSENS DIALOG 1. Antonovskys mystiske helse 2. Kritikk av Antonovsky 3. Hva med makt, moral og det personlige liv? 4. Nye illusjoner

 

KAPITEL 4. MESTRING; ET TAPERBEGREP? 1. Mestringsbegrepets bruk. 2. Begrepet mestring 3. Heller «Cope» eller kåpe? 4. Gjør «empowerment» det bedre? 5. Hvem mestrer hva? 6. Kommando og disiplin 7. Selvstyringens indre kommando. 8. Mennesket på sparebluss 9. Fungere, arbeide og tjene, eller bare livsduelighet?

 

KAPITEL 5. NÅR TANKEN SER NØDEN. 1. Den enkelte og samfunnet 2. Forblindelse 3. Limbo: uttallige lengsler, intet håp 4. Personlig nød 5. Smertegapet 6. Betydningskløften 7. Det dødelige sårede ego 8. Ta smerten hjem

 

KAPITEL 6. LYKKEN, ET ØYEBLIKK AV DET GODE 1. Evig lykke, et fata morgana? 2.Litt om virkelig lykke 3. Kan den nødlidende være lykkelig?

 

KAPITEL 7. KJÆRLIGHETENS FORMER 1. Masse kjærlighet, et onde? 2. Kjærlighet, et valg 3. Eros, en trussel mot livskvalitet? 4. Kunsten å elske 5. Nestekjærlighet 6. Selvkjærlighetens forførelse 7. Ikke snillhet, men godhet 8. Kjærlighetens mening: Aktive øyne.

 

KAPITEL 8.VERDIGHETEN; PERSONENS EIENDOM 1. Kjærlighet uten verdighet 2. Uten verdighet, et offer på tilbud 3.Uten kjærlighet er livet en ørkenvandring 4. Maktens sentrifuge: vekst i midten 5. Avmaktens sentrifuge; vekst i periferien

 

KAPITEL 9. HÅPETS FILOSOFI 1. Det mange virkelig mestrer: mismotet 2. Det som fungerer: Håpstenkning 3. Håpets grunnmønster 4. Løvetannstanker 5. Håpet som forstår døden

 

KAPITEL 10. HELSENS OVERFLOD 1. Helse, flyt av mening 2. Hvordan kaste bort energi? 3. Hvordan unngå å miste energi? 4. Hvordan snu det onde til det gode? 5. En motstandsbevegelse 6. Kampen mot det dårlige humøret 7. Takke for å øke energien 8. Når lidelse blir energi

 

KAPITEL 11. LIVSKVALITET OG DET GODE LIV 1. Livskvalitet; en moralsk utfordring 2. Livsvalitetet begynner der en selv befinner seg 3. Ordet i hjertet 4. Den indre kvalitetsverden 5. Gode bilder 6. Moral: kjærlighetens krykker 7. Et enkelt, men godt liv

 

 

 

Innledning til Den gode sirkel. 2002

 

 

 

Hva er det med helsen?

 

God helse er noe av det viktigste et menneske kan ha. Men argumenter for god helse, blir ofte ansett som moralistiske. Folk vil selv bestemme hvordan de skal leve, og ikke styres av forbud. Forbud, uansett om de virker til øket livskvalitet eller ikke, skaper opprørske følelser (kap.4,7)

 

Dessuten tror mange at god helse betyr kropps- og livsfornektelse, man må gi avkall på alkohol, røyk, fet mat, dovenskap og fester, starte med dietter, mosjonere, legge seg tidlig, være flittig og aldri starte en krangel - hele tiden. God helse blir sett på som en form for knapphetsgode. Prisen å betale for god helse, ødelegger det gode humøret. De som lever sunt reduseres til humørløse surpomper. De er ikke trendy. Det trendie er å ha det gøy, fart, spenning, aktion, vold, sex, rus, ekstremsport - det trendie er å flørte med kaos og død, det meningsløse.

 

Ernæringseksperter er påpasselige med å si at en må unne seg noe godt inne i mellom; - de vekker menneskers dårlige samvittighet. Spesielt sier de det i forbindelse med høytider; - som om det overhodet er noen fare for at det store flertall vil unne seg for lite godterier.

 

Men alle de beste argumentene finnes faktisk for god helse. God helse gir skjønnhet, vitalitet, livsglede, gleder, den som har god helse har et meningsfylt liv og mye kjærlighet, kort og godt livskvalitet, et ubegrenset gode. Men kjennskap til hva god livskvalitet er, er ikke særlig utbredt (kap.9).

 

Det er selvfølgelig ingen enkel sammenheng mellom god helse og livskvalitet, og en «mager» eller «sunn» livsstil. Jeg tror at personen, forstått som det elskende mennesket 1) selv skaper god helse og livskvalitet. Det er en tragisk misforståelse ikke å se at livskvalitet og god helse befinner seg på et helt annet nivå enn der hvor man teller gode måltider og drinker.

 

Faktum er at vi som lever i et rikt velferdssamfunn alle kunne hatt atskillig bedre helse og langt færre sykdommer enn vi har. La meg minne om at de store uttellingene på helse- og sosialsektoren i Norge ikke skyldes naturkatastrofer, tørke, oversvømmelser, branner, massearbeidsledighet, hungersnød eller materiell nød. I Norge har vi ingen ytre fiender, vi trues ikke av krig eller borgerkrig.

 

Helse- og sosialkostnadene skyldes først og fremst den moderne livstilen, den levemåten de fleste av oss er vant med og opplært til. Den gode nyheten er altså at livsstilsykdommer og problemer hører til under den enkeltes personlige territorium, der hvor det går an å utøve sin vilje, ta beslutninger og styre.

 

Mange mennesker sier når de snakker om måten de lever på, at noe skal en jo dø av. Ja, men det er ikke nødvendig å dø altfor tidlig, på en lidelsesfull og ofte uverdig måte. Det skal ikke mye kunnskaper til for å se at om «vi» hadde levd klokere og lagt vekt på livskvalitet, kunne «vi» blitt en befolkning hvor døden var en temmelig sjelden gjest. Bare de som ble rammet av ulykker, hadde medfødte dødelige sykdommer og alvorlige, organiske mangler, ville dø unge. Dessuten de som døde på grunn av forurenset luft, hermetisk inneklima, dårlig vann og dårlig behandlede matvarer; altså sykdommer som dårlig politikk påfører oss.

 

Alle andre, en stor prosent av de som får kreft, hjerte-kar sykdommer, mange tunge rusmisbrukere, selvmordere og de som dør som følge av ulykker i forbindelse med alkohol- misbruk og psykiske forstyrrelser, ville ha vært i live. Jeg tror at dette tallet er meget høyt (kap.1,2). Norge og andre tilsvarende rike land kunne vært land fulle av friske, tilfredse, skapende og nyttige individer i gode, forpliktende fellesskap. Vi kunne vært en eksemplarisk maurtue, istedenfor en kaotisk og ustabil en.

 

Det som ofte tar livet av mennesker i våre land er en dårlig livsstil, skapt av uvitenhet, vrangforestillinger, gal kunnskap, gal læring, dårlige vaner, selvdestruktive rutiner, - og en depressiv, selvoppgivende tenkning. Ingen klarer helt å verge seg mot en dårlig livsstil. For å få et godt liv må en aktivt ville stå imot, være del av en motstandsbevegelse; hele tiden være på vakt mot innlæring av dårlig livsstil.

 

Slik livet leves nå kan vi ikke si annet enn at det er naturlig å ha et nokså dårlig liv full av bekymring, uro, frykt, angst, nederlag, smerte og lidelse. Det er så naturlig, at det virker overspent å tro at det mulig ikke å ha det. For å få et godt liv, må vi være «unaturlige», aktivt velge å heve oss over den livstilen vi pådyttes av våre nærmeste og samfunnet.

 

I vår plagede tid som søker velvære fremfor helse, og et liv fullt av opplevelser for jeget utenfor dagliglivets strev og møye, er det selvfølgelig liten interesse for døden, hverken som fenomen eller begrep. Det skal være helse, lykke, masse energi, romantikk og karriere for de unge. For de gamle er det døden, sykdommer, ulykke, svakhet, ensomhet og nederlag. Gamles tenkning er det ikke mange som interesserer seg for.

 

Annet enn det vanlige: Hvordan har du klart å bli så gammel? Det finnes like mange svar som det finnes gamle. Studier av hundreåringenes personlighet i seks forskjellige land (Sverige, USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Ungarn) viser et viss sammenfall av gode egenskaper som: følelsesmessig stabilitet, liten grad av angst, lite nevroser, god livskvalitet og livstilfredsstillelse, og at de er sosiale, energiske og hengivne mennesker. 2)Svarene kan tyde på at det er personligheten og menneskets selvforståelse som er avgjørende for et langt liv.

 

Vi må velge livsmål på alle plan, som øker vår kjærlighetsevne, og finne gode svar på hvordan vi skal fylle et langt, velstående og behagelige livet med mening. Nettopp når døden er langt borte, og ingen dramatiske utfordringer er i sikte, kan meningen med livet bli vanskeligst å finne. Å få et liv med «ubegrenset» tid, betyr i beste fall at ingenting haster, i verste fall at ingenting forandrer seg, og derfor at en er kommet i mål før en er begynt. Det er også å kunne forenkle det kompliserte, finne mønstre i alle detaljene, finne sannheten bak løgnene, det positive i det negative. Vi må kontinuerlig ta standpunkt.

 

 

 

Verdens fullkomne helse

 

Noe av det mest skadelige for helsen tror jeg er bilder av det prinsipielt uoppnåelige. Noen ganger fremstår slike bilder i ords form som allmenngyldige arbeidsdefinisjoner - selvfølgelig avgitt i beste mening, men ikke mindre bedragerske.

 

WHO er et godt eksempel (kap.3.1). Helse forståes som fravær av sykdom og svakhet, fullstendig fysisk, psykisk, sosialt og spirituelt velvære. Den siste delen av formuleringen kom inn på initiativ fra muslimske land i 19??.

 

Bildet av den fullkomne helse er ikke oppstått tilfeldig. Den har dype røtter både i vår idehistorie og i vår iboende forestillingsverden. I Bibelen, i Paulus’ første brev til Tessalonikerne 5, 23 heter det: «... må deres ånd, sjel og legeme bevares fuldkomne, ulastelige ved vår Herre Jesus Kristi komme».

 

WHO’s helsebegrep er i virkeligheten et eldgammelt frelse- og et salighetsbegrep. Vi kan også forstå det som et dødsbegrep hentet fra den kristne himmel hvor det ikke finnes annet enn skjønne harpespillende mennesker, vidunderlig vakre, evig unge, uten lyte og sykdom. I salmene blir alle mennesker ekstraordinært forskjønnet når de kommer til himmelen. Gud er kroppens store gjenoppretter. Disse bildenes hovedmål er å beskytte mennesket mot selve tanken på kroppslig sykdom, lidelse, smerte og død. Interessant nok har politisk propaganda fra alle hold bruk for kristne forestillinger om himmelens lykke.

 

Men stakkers det jeget som tror at dette er bildet av virkelig helse. Hvis god helse skal gi oss fullkommen velvære er det ikke rart om vi føler oss sykere og sykere, og blir mer og mer utlevert både til leger i sin alminnelighet og naturleger av forskjellig slag.

 

Hvis vi tror på den fullkomne helsens drømmebilder, kan vi til og med komme dithen at vi kan føle oss berettiget til å bruke stoffer som gir oss opplevelsen av dette velværet. Denne forståelsen av helse kan gi oss en opplevelse av at den fullkomne helsen er noe vi simpelthen har krav på, hvis ikke er vi frarøvet noe eller undertrykket.

 

Definisjonen kan allikevel være et barn av sin tid, typisk for vår tids tenkning. Den minner mer om reklame for et produkt enn om en sann virkelighetsbeskrivelse. I den moderne reklameverden, er alle vakre, skjønne og friske, de mangler de kun et produkt, det de reklamerer for.

 

Men det mest problematiske med begrepet er at det kan leses som et standpunkt mot virkeligheten, mot det virkelige menneskelivet, som om det i seg selv er en feilvare. Som om det er noe galt med svakhet, sykdom og mangel på velvære. WHO’s begrep vil, enten gjøre mennesker til en slags helse-produserende automata, eller utlevere dem helt og holdent til samfunnsplanleggerne.

 

Definisjonen er tragisk løgnaktig. Det normale er at mennesker feiler noe, at de lider av en eller annen sykdom, en svakhet, og at de aldri er i en tilstand av fysisk, psykisk, sosialt eller spirituelt velvære. Det normale er som sagt nettopp svakhet og sykdom, kanskje spesielt i vår tid, med vår livsstil.

 

I likhet med fullkommen helse tror vi på fullkommen hjelp. Det skaper like meget forvirring. Den beste hjelpen er frelse og forløsning. Den overfører mennesket fra et strevsomt jordisk liv til et himmelsk liv. Den guddommelige hjelper er en sterk metafor i kristendommen. Den barmhjertige samaritan er bildet på den gode hjelper. En fremmed kommer forbi en nødlidende mann, som hadde falt blant røvere. Han tar seg bryet med å lindre nød på sin vei. Det heter i Bibelen, i Lucas evangelium 33 -34: «Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans, og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr, og førte ham til et herberge og pleiet ham.»

 

Dette lignelsen er bildet på en hjelp som befrier fullstendig og hjelpen er endelig. Den nødlidende blir ikke værende i nøden, det oppstår ikke ny nød. Nøden kan fjernes og hjelperen er på stadig vandring. Vi får ikke vite hvordan den barmhjertige samaritan hadde det forøvrig, og heller ikke hva som skjedde med mannen etter at han var blitt frisk igjen. Heller ikke får vi vite noe om røverne og deres skjebne. Det kan virke som om alt hender om igjen og om igjen. Den barmhjertige samaritan er Jesus Kristus og den hjelpen han gir viser veien til himmelen og frelsen.

 

Denne fullkomne hjelper blir også avbildet i Florence Nightingale, jeg vil tro at hun ikke hadde vært begeistret for det. Kvinnen med lampen lyser opp i mørket for sårede og skadede, den utrettelige hjelper trøster og lindrer smerter. Bildet av den perfekte hjelper smitter over på alle hjelpere av forskjellig slag, ideelle organisasjoner og deres ansatte. Hjelperne fortoner seg som overmenneskelige, eller supermenneskelige enten de vil det eller ikke. De skaper ofte avmakt mens de overtar.

 

Gode sykdomsbilder kan hjelpe mer enn all medisin. All sykdom kan i bunn og grunn forståes som formidler av et kjærlighetsbudskap: Ta bedre vare på deg selv, kropp, sjel og ånd. Pass på dine nærmeste, sier enhver sykdom og den syke kan få det bedre. Ikke nødvendigvis bli frisk eller overleve, men få det bedre med seg selv. For meg er det ikke lite at et menneske kan ha godt humør når det er alvorlig syk eller dø tilfreds med god helse. All hjelp bør være hjelp til selvhjelp.

 

Alt etter som vi har våre bilder, velger vi en passende helsepolitikk og etikk.

 

 

 

I beste mening

 

Det mest avgjørende spørsmål en kan stille til enhver tid i ethvert samfunn er om utviklingen er av det gode. Tjener samfunnsutviklingen det humane, det mest menneskelige, det vi må strebe etter for å oppnå, og som ikke kommer lett til noen? Er utviklingen slik at mennesket kan «blive mer end menneske», som Dante sier? 3) Tjener utviklingen det beste i oss, og gjør at vi også kan yte det beste og gjøre det beste for andre mennesker og de mange små og store fellesskap? Virkeliggjør utviklingen det menneskelige - blir vi «rehabilitert» - gjeninnsatt som personer av det systemet vi lever under til daglig? Med systemer tenker jeg her på de forskjelligste forestillingsverdener vi får inn fra politisk og religiøst hold, ikke minst fra velferdsstaten og media og som vi lever ut i vårt eget privatliv.

 

De fleste tror at bare alle gjør så godt de kan, og gjør alt i beste mening, så blir alt bra. Mange bruker hele arbeidsdagen på å planlegge livet for andre. Vi har ca. 700 tusen stat- og kommuneansatte her i landet, derav 431 tusen bare i helse- og sosialsektoren, pluss hundrevis av politikere. Men mye av dette arbeidet kan være en gedigen avsporing. Kanskje mer «laissez- faire»- politikk og vrangvilje hadde hatt bedre virkninger for endel av de «svake».

 

Å understreke at noe skjer i beste mening, betyr å legge oppmerksomheten på det intensjonale. Handlingsaspektet blir liggende i mørket. Troen på den beste mening skaper den vrangforestilling at det å ønske det gode i seg selv er en ubetinget god handling.

 

Men velviljen er nesten ingenting. Den er derimot forførende. Mange begynner til og med å tro på seg selv som selve godhetens kilde. Når en vil det beste for andre, vil selve tanken på dette gjøre at en levende ser for seg dette gode. En får tilsynelatende direkte innblikk i det gode. En føler velvære og blir beveget. En kan føle seg oppstemt av opplevelsen av egen uselviskhet. Man kan både ta skikkelig feil, og bli handlingslammet. Alt er dessuten så fullkomment i tanken.

 

For en tyve års tid siden var noen av mine beste stunder den dagen jeg hadde kjøpt meg et nytt strikketøy, og satt i sofaen og beundret mønsteret og gledet meg til at genseren eller hva det nå var, skulle være ferdig etter noen uker. Nå har belastningskader i armene satt en stopper for akkurat den fornøyelsen. Jeg har nok med PC’en.

 

Å være kommunal politiker og planlegge søppelforbrenn- ingen i en mindre by, kan derfor gjøre en politiker tilfreds med dagens arbeid. En ser for seg en ren by og fornøyde borgere. Men for at søppeltømmerne skal ha gode dager, må de kjenne gleden ved tungt, fysisk arbeid, tåle stank, like at det skapes orden, og glede seg over å være særdeles nyttig for andre. Fornøyde søppeltømmeres kjærlighet til rene byer er av en ganske annen art enn politikernes. Kanskje denne mangel på kjærlighet er grunnen til at intellektuelt søvngjengeri er så utbredt.

 

Man må aktivt ville handle, arbeide, bli fysisk og psykisk sliten, for at livet skal bli godt. Man må ville prosessen, veien til målet, også arbeid som krever hardt slit for å få det til, være tålmodig og utholdende. Man må ville være våken i virkelighetens dimensjon. Ellers er det lett å bli overkjørt og overkjøre andre.

 

Ingen fortjener takk før de har gjort sitt arbeid godt, og har ytt noe det står respekt av.

 

 

 

Kunnskap som nytter

 

Jeg tror ikke vi både kan få frihet som individer og trygghet som samfunnsborgere. Vi risikerer i en urealistisk og usann forståelse å miste begge deler. Vi må forstå livskvalitet og helse innenifra, fra kjernen i det personlige, som er menneskets kjærlighet og verdighet (Kap.7 og 8).

 

Opplevelsen av helse oppstår fra enkle tanker, styrende setninger, 4) om egen kropp, egen psyke, eget liv og egen fremtid. Vi tenker ikke profesjonelt når vi tenker om våre egne liv. Da ville helse- og sosialpersonellet være særdeles friske. Men selvmordshyppigheten blant leger er høyere enn blant folk flest. 5) Fagteorienes mangler ser vi best på dem som tenker dem hver eneste dag. Når vi lever våre egne liv i det daglige, er vi ikke fagorienterte, men tenker og føler i enkle meninger og synspunkter, i hjemmelagede overbevisninger, skapt av biologiske, sosiologiske, psykologiske og åndelige faktorer. Vi tenker selv, som et mer eller mindre bevisst jeg, om detaljer og helheter. Viktige helheter er livet selv, alderdommen og døden.

 

Tankene er som fostre, det livet vi lever er tankenes barn. Den gode helse er en kontinuerlig tanke om livets iboende mening og kjærlighetens betydning, i en enkel variant. Det dreier seg om å kunne hjertets ord og si ja til livet (kap.11).

 

Etter min oppfatning kommer all god forståelse om den menneskelige virkelighet og personen ikke fra objektiv kunnskap og spesielt ikke fra samfunnsvitenskapene når disse tegner et fugleperspektiv hvor det viktigste er utelatt, nemlig personen.

 

Den gode tenkningen kommer derimot fra teologi, humanisme, filosofi, psykologi, fra innenfra tenkning ut fra begreper som smerte, lidelse, personlig nød (kap.1), begrepet, personlighet, fra personalisme, fra de humanistiske vitenskaper eller eksistensielle filosofier, fra den type tenkning som skaper realitetssans, fremtidstro og håp, fremhever valget som forbinder, tilknytter og skaper helhet og fellesskap. Denne tenkningen kommer fra hver enkelt av oss som klarer oss godt og har god livskvalitet.

 

Vi trenger fornyet kunnskap om mennesket, helsen og samfunnsforhold sett innenfra personen; dvs. fra den verdighets- og kjærlighets tenkning som er typisk for personer. Vi trenger det perspektivet som denne fellesmenneskelige, almenmenneskelige innenfra-forståelsen gir. Det er et perspektiv alle kan bidra til, og et perspektiv som gjelder for alle.

 

Dette er også et fugleperspektiv, siden det binder sammen hele menneskeheten, men det gir rom for levende liv, subjektivitet, personer og nettverk, det gir håp og fremtidstro, lager fellesskap og helse. Helseprofesjonene må finne tilbake til sitt utgangspunkt, bare det gir mening til deres arbeid.

 

Florence Nightingale understreket pasientenes subjektive erfaringsverden og forskjellighet. «Jeg har sett et uttrykk av ren redsel i en pasients ansikt hver gang sykepleiersken kom inn i rommet og snublet over ildrakeren.» 6) « Sykepleiersken må skille mellom pasientenes særtrekk. Én pasient foretrekker å lide i stillhet, å bli minst mulig lagt merke til. En annen foretrekker mye oppmerksomhet og medlidenhet, og at det alltid er noen hos ham. Begge særtrekkene kan observeres og tas mye mer hensyn til enn de blir.» 7) Jeg tror at Florence fremdeles ville være forskrekket over den manglende kompetense på det indre mennesket, det subjektive, på lidelsen og smerten, nå systematisert og byråkratisert i velferdsstaten.

 

 

 

 

 

---------------------------------------------------------------------------

 

NINA KARIN MONSEN:

 

 

DET SÅRBARE MENNESKE, 2004

 

 

En filosofi om skam, skyld og synd

 

 

 

FORORD

 

 

Denne boken har ligget i hodet mitt i mange år. Temaene skam, skyld og synd er berørt i tidligere artikler bøker. Noen andre viktige begreper, som person, individ og massemenneske er gjengangere i mine bøker fra Det elskende menneske, person og etikk.

 

Menneskets sårbarhet kan ofte virke enorm. Jeg tror at svært mange psykiske problemer kommer fra ubearbeidede erfaringer med skam, skyld og synd. Disse begrepene behandles idag som avgnagde ben man kan kaste til hundene (les media) hvor de vil bli raskt fortært av gedigne overskrifter og dager i hysteri. Media elsker skam, skyld og synd og lever i all hovedsak av dem. Men i våre dager benektes fenomenenes moralske rammer. Media elsker å såre og samtidig si at de som blir såret av dem er dumme/og eller umoderne. De elsker å vanære og samtidig benekte vanærens eksistens.

 

Forholdet mellom mennesket og skammen, skylden og synden er som forholdet mellom engelske revejegere og reven: Jegerne elsker reven, dyrker den og vil drepe den om igjen og om igjen. Den skal bli en blodig fille, et eneste stort sår. De ser sin egen eksistensielle sårbarhet i det stakkers dyret. Skulle reven dø ut, ville den bli innført igjen i England med de største omkostninger. Jakten på reven er det mest fascinerende, spennende, epokegjørende og skjellsettende som finnes.

 

Om skammen, skylden og synden dør ut i vårt samfunn, må den også innføres igjen. Erkjennelsen av sårbarheten er det eneste som gjør livet til en personlig sak. Det er når det gjør vondt at vi oppdager hvem vi og de andre er, da kjenner vi smerte og opplever enten hevngjerrighet eller tilgivelse. Men smerten forteller oss at vi er i live.

 

Jeg vil legge kjøtt på de avgnagde benene, gi de forkastede begrepene skam, skyld og synd en mening som viser deres fundamentale betydning. Kroppens liv og sårbarhet, er vår skam, skyld og synd. Å forstå det kan hjelpe og løfte oss.

 

Denne boken har mange inspirasjonskilder. Naturligvis først og fremst vår kristne kultur og «ord» fra Bibelen. Jeg er dessuten inspirert av vår egen postmoderne tid hvor utagerende festing er mote. Adferd som tidligere var ren skam, aksepteres nå til og med i «kongelige» kretser, uten at det virker som om våre topppolitikere eller biskoper reagerer nevneverdig. Noe av utviklingen kan skyldes den endringen som er skjedd i massesamfunnet og i media. Media fører mye sterkere nå enn tidligere. Vi opplever samtidig mangel på kritisk tenkning. Følelsene dyrkes, jo grovere og mer impulspreget, jo bedre.1) Jeg holder det for svært sannsynlig at reelle moralske verdier ikke får omtale, og at mediakulturen og den moralske kulturen er på kollisjonskurs.

 

Jeg er selvfølgelig også inspirert av erfaring og studier, ikke minst av nobelpristageren Elias Canetti, spesielt av noen få setninger i hans bok Masse og Makt 2). Den tyske filosofen Peter Sloterdijk har i likhet med meg observert: « Det er ham vi kan takke for den hårdeste og mest iderike bok i det tyvende århundrede: ... et verk som de fleste sociologer og socialfilosoffer siden dets offentliggørelse i 1960 har misundt, misagtet og fortiet, fordi det bygger på vægringen ved at gøre det, sociologer ex officio og stort set uden undtagelse gør, nemlig i form af kritik at smigre det aktuelle samfund, deres objekt, som samtidig er deres mandat. Canettis styrke er hans uforanderlige vrangvillighed...» 3)

 

Canetti smigrer ingen, han belyser og reflekterer. Han er etter min oppfatning den viktigste forfatteren i vår tid og burde være obligatorisk lesning for alle politikere og samfunnsplanleggere. Hans klare og stilfulle språk gjør ham mer spennende enn en kriminalforfatter. Hvis de som styrer de moderne samfunn ikke tenker i lignende baner som Canetti, har de ingen forutsetning for å forstå vår tid, som i all hovedsak består av helt spesielle massedannelser iverksatt av massemedia, spesielt TV.

 

Hovedtemaet i boken er skam, samt skyld og synd. Det er mangfoldige temaer som kunne fortjent atskillig flere sider og uttallige henvisninger. Jeg skriver ut fra en bestemt teori og de rammene den setter. En kort virkelighetsbetenkning i kap.1 og 2, er en slik nødvendig ramme. Denne springer ut fra personalistisk filosofi, beskrevet fra andre synsvinkler i tidligere bøker som Det elskende menneske, person og etikk, Velferd uten ansikt, en filosofisk analyse av velferdsstaten og Den gode sirkel, en filosofi om kjærlighet og helse. 4)

 

Mennesket er også et mangfoldig vesen, det kan sees som kropp, sjel og ånd, eller som massemenneske, det dyriske og det dannede, sjelfulle menneske. Vi har alle alt i oss, og mer til. Kanskje har vi også en engel, som bærer vår ære. Dyret i oss er vår skam, skyld og synd. Kanskje er massemennesket engelen med de tomme øyne: «Det verste er at opleve, at engelen i os dør. Med stækkede vinger og tomme øjne overfyldes «det sidste menneske» af tomme, men billedrige mediers affald. Det vil intet mere og kan intet mere... Det sidste menneske er en tom engel, et menneske uden budskaber, et menneske, der ikke har noget at sige.», sier Peter Sloterdijk med et uttrykk hentet fra Nietzsche. 5) Kanskje er dette utbrentheten man snakker så mye i helse- og sosialprofesjonene.

 

Uansett, sårbarheten er den suverent formildende omstendighet for ethvert menneske. Bare sårbarheten er humaniserende. Bare menneskets sårbarhet, smerte og lidelse, kan overskride inntrykket av brutalitet og ondskap. Mennesker som forakter sårbarhet og hater smerte, er i sannhet fordømmende og intolerante. Men for å se det må sårbarheten først få plass i ett tenkesett, i en erkjennelse, og ikke bare ansees som et skammelig aspekt ved menneske.

 

 

Jeg skal legge frem en filosofi om skammens opphav, nemlig menneskets forståelse av kroppen selv og dens funksjoner. Kroppen og alt som hører til den, er skammens kilder. Menneskets skyld stammer på tilsvarende vis fra kroppsforståelsen, men også fra jegets manglende evne til å ta ansvar og dets stadige mangel på proposjoner når det gjelder egen betydning. Synden blir den tilstanden som skam og skyld setter oss i, samtidig som den også har å gjøre med benektelse av døden, det hinsidige og Gud. Skam, skyld og synd er både fiender og venner av mennesket, kanskje våre viktigste hjelpere.

 

I de to siste kapitlene ser jeg på motpolene til skam, skyld og synd, nemlig renhet, ære, uskyld og oppreisning eller frelse. Også disse begrepene springer ut fra menneskets eksistens og kan bli særdeles lumske fiender når de misforståes og misbrukes.

 

Skal vi unngå skam, skyld og synd må vi leve et utenpå- kroppens liv, unngå å erkjenne kroppen og dens mening, vi må leve som om vi er utenomkroppslige vesener. Det betyr at vi må definere ut sjel og ånd. Uten sjel blir kroppen helt alene. Og ånden blir helt unødvendig, den kan ikke arbeide når den ikke skal sy kropp og sjel sammen, harmonisere og sørge for god kommunikansjon. Mennesket blir helt uten personlighet og moral. Menneskets godhet blir oversett. Det lever som medias slaver, som ett individ; kalt publikum. Det kan være kjempestort eller ingen, det er og det er ikke, akkurat som bøygen. Men det er krevende og paralyserende; dette publikum forlanger riktige værmeldinger, vår hele året og fredag hele uken.

 

Dette individualiserte fordoblingsfenoment er «trikset» mange bruker idag. De lever «uten-på», «lett» og «høyt», de lever med «light»- kjærlighet og de blir «high» på stoffer, sterke løstsvevende følelser og innbilte dramaer. De regrederer, søler og griser som Team Antonsen, og later som om det er mest menneskelig. De lever tøft, uten nærhet til andre personer eller til sin egen svakhet og sårbarhet. Kroppens, sjelens og åndens grunnleggende lover og normer har de ingen kjennskap til eller interesse for.

 

Om vi benekter skam, skyld og synd som ontologisk, virkelig, fenomen, kan vi i lengden ikke benekte eksistensen, biologien eller kosmos. Vi kan ikke benekte våre umiddelbare opplevelser av livet i alle dets mer problematiske aspekter. Vi kan ikke benekte personens kjærlighet og verdighet. Vi kan ikke la være å dø; vi kan ikke la være å miste våre nærmeste til døden.

 

Vi må ta tilbake den moralske tenkningen og ideen om den moralske verden, ikke bare privat og i forhold til våre nærmeste, men også i et større sosialt fellesskap. Vi må våge å bruke umoderne ord og begreper, ikke minst de som betegner menneskets sjelelige og åndelige tilstander. Verdier ligger til grunn for all tenkning som ikke er ren logisk-matematisk rutine. Det er kvalitetssikrede og tydelige verdier som gjør det mulig å tenke kritisk. Verdinøytral tenkning utover det banale er som oftest tildekte følelser. Bare politikere som har klare moralske verdier kan håpe på å skape en god orden. Vi må få en ny konsensus om hva det vil si å leve anstendige og personlig ansvarlige liv. Dette er et pretensiøst anliggende. Men både å leve og skrive uten utfordringer er fattigslig.

 

Tilslutt vil jeg takke mine nærmeste som ofte hører på meg, og spesielt min forlegger Arno Vigmostad som er en forståelsesfull mottaker for mine tanker.

 

 

 

Bergen juni 04